Samfunn og politikk

- Samferdsel

Kartlegging av slekta har gitt ny innsikt i folks kontakt med hverandre bakover i tid. I enkelte perioder, særlig i perioden 1400 – 1850, var mange i min slekt stasjonære, og kildene indikerer at reiselysten var begrenset. Når vi kommer til generasjoner før 1400, er det forbausende å registrere kontakt og giftermål over store geografiske områder, i Norge, i Norden og i Europa. Jeg har slekt over hele Europa. Det skyldes bl a stor reiseaktivitet og stor kontaktflate i perioden 800 – 1400.

Norge er ikke en isolert øy i verden. I våre dager, med en globalisert virkelighet, har media, utdannelse, handel og turisme gjort verden liten. Spesielt handel og turisme stiller store krav til infrastruktur. Varer og mennesker skal raskt og effektivt fra ett sted til et annet. Det er ikke tilfeldig at de politiske turbulenser knyttet til samferdselssektoren er sterkt tilstede i media.

Selvfølgelig er det ubehagelig med tog som står eller er forsinket. Selvfølgelig er det irriterende å stå i bilkø inn til Oslo i rushtiden. Selvfølgelig er det uheldig at bilmotorer spyr ut klimagasser. Selvfølgelig er hullete veier skadelig for bilene, og skaper ubehag under kjøring. Alt dette er høyt oppe i folks bevissthet, og skaper stort press på regjering og Storting. De gjør for lite for sent, det er de fleste enige om.

Planene er knyttet til hva neste års statsbudsjett tåler. Det er bra å være nøktern, men det er et perspektiv jeg savner i debatten: Infrastrukturens betydning for Norges konkurranseevne i fremtiden.

Industrien er gradvis under nedbygging i Norge. Det er mange grunner til det. Produksjonskostnadene er høye i Norge med den utviklingen vi har hatt i lønn og velferd. Det er også slik at transport av varer er tidkrevende og kostnadskrevende med den infrastrukturen vi har i Norge. Enkelte varer krever kort leveringstid. Da går det ikke så bra å stå i kø utenfor de store byene. Da er det heller ikke bra at tog ikke har et akseptabelt tilbud for varetransport.

Min oppfatning er at vi burde ha et stamnett av raske tog for transport av mennesker og varer. Over 300 km/t er fullt mulig, det vet vi fra Japan, Frankrike, Spania osv. Jeg tenker ikke bare innen Norge, men en koblig mot det Europeiske tognettet. Hva med dobbeltspor for høyhastighetstog mellom Oslo og Tromsø, mellom Oslo og Bergen, mellom Oslo og Stavanger, mellom Oslo og svenskegrensen?

Det ville gjøre det vesentlig mer aktuelt og attraktivt å overføre godstrafikk fra vei til tog. Det ville føre til et vesentlig mindre press på veiene, og redusere køene vesentlig. Det ville dessuten gjøre Norge litt bedre i stand til å møte fremtiden, og vi kunne overlate landet til de neste generasjoner med en litt bedre samvittighet. Dette er faktisk et område der vi bør ha et langt tidsperspektiv, også i kalkylene. Dette dreier seg om investeringer som skal gi avkastning i et 100-års-perspektiv.

Min oppfatning er også at vi burde ha et stamveinett med høy kvalitet, god sikkerhet og høy fart. Tog kan ikke dekke alle behov for transport, vi trenger bilen i tillegg. Det sier seg selv at det ikke er mulig å bygge ut tognettet til alle steder i Norge. En kombinasjon av vei og jernbane er nødvendig.

Jeg registrerer at miljøvernere fortsatt argumenterer for å redusere biltrafikken på grunn av utslippene av klimagasser. Det som skjer med utvikling av nye bilmotorer vil åpenbart føre til vesentlig lavere utslipp, kanskje ned mot null. Også her er det nødvendig å bruke et langt tidsperspektiv, og teknologien vil gi helt andre muligheter for å eliminere dagens utslippsproblemer.

Det er i fremtiden andre hensyn som bør veie tyngre. Stor biltrafikk i bygater er til ulempe for mange. Hvorfor ikke tenke litt annerledes? Med et effektivt togtilbud og gode parkeringsmuligheter ved togstasjonene, kan det bli vesentlig mer attraktivt å unngå biltrafikk i byene. Veier kan bygges slik at gjennomfartstrafikk går utenom byer og tettbebyggelse.  Det er uforståelig at Oslofjordtunnelen ikke har en førsteklasses kobling mot E18 i Vestfold. Da ville flere ha brukt dette alternativet fremfor å kjøre gjennom Oslo. Jeg forstår heller ikke at veimyndighetene ikke har oppdaget og gjort noe med at vogntog kjører innom Oslo når de skal fra en by til en annen på Vestlandet. Årsaken er at ferger og bommer ved å kjøre korteste vei koster vesentlig mer (Aftenposten 9. februar 2011). Fergefri vei fra Stavanger til Trondheim vil selvølgelig løse mye, så her er det i alle fall noe positivt på gang.

Senere generasjoner vil bruke nye biler med lite utslipp. De bør få et godt og sikkert veinett til glede for industrien, for turismen og alle de andre gode formål. Hvorfor ikke trå til og beslutte firefeltsvei mellom Oslo og Bergen, mellom Oslo og Tromsø og mellom Oslo og Stavanger.

En digresjon er at når vi bygger nye, bedre veier, må gamle legges ned. Vedlikeholdet vil ellers øke ut over alle grenser. Dette er en utfordring. Nedlegging av vei er selvfølgelig ikke populært, selv om de erstattes av nye. Folk skal frem, men det er nødvendig å gjøre noen prioriteringer.

Jeg er ikke kjent med at det er mulig å begrense utslipp fra fly i vesentlig grad, selv om det eksperimenteres med elektriske fly. Dette burde være et argument til fordel for tog. Med høyhastighetstog vil en del av flytrafikken bli redusert.

Satsning både på tog og vei vil være krevende finansielt. Imidlertid har vi pengene. Jeg tror det ville være fornuftig å etablere et infrastrukturfond som er uavhengig av statsbudsjettet. Jeg tror det ville være fornuftig å gjennomføre en sentralisert planprosess og med statlige reguleringsplaner. På den måten kunne utbyggingen skje uten å måtte vente på et utall av lokale politiske beslutninger. Det ville bidra til effektiv gjennomføring i tid og penger. 

Det er vel fra finansdepartementet og enkelte fagmiljøer skepsis til å slippe løs så store investeringer. Begrunnelsen er økt press på Norsk økonomi, med inflasjon og økte renter som resultat. Med en så stor satsning som dette ville innebære, har vi ikke tilgjengelig arbeidskraft nok i Norge. Henter vi arbeidskraft fra Europa, kan det både gi lavere kostnader, og pengene går ut av Norsk økonomi. Dermed vil effekten på innenlandsøkonomien bli begrenset.

Vi har i årevis bygget klattvis og urasjonelt. En helhetlig plan ville føre til en både raskere og billigere utbygging. Jeg er selvfølgelig klar over at gjennomføringen av en slik plan uansett vil ta mye tid, men helhetstenkning vil gi en stor gevinst for Norge. Selskapet Nye veier har dessuten bekreftet at det kan spares mye penger på å drive helhetlig planlegging og bygging av veier.

Urealistiske tanker? Bergensbanen feiret 100 år i 2010. Den kostet et halvt statsbudsjett. Regjeringen den gangen hadde ambisjoner for Norge. Den våget å løfte blikket fra hverdagen og mot fremtiden. Jeg skulle ønske at dagens regjering hadde mot og vilje til å gjøre det samme.

Skrevet 7.2.2011

Oppdatert 30.11.2020