Samfunn og politikk

- Kommunevalg

Kommunevalg i Norge 2019

I høstens valg ble de store partiene mindre. Noen små ble større og noen mindre og nye kom til. Det er bevegelse i velgermassen. Det er ikke så rart når vi følger litt med på hva som skjer i samfunnet og hva som opptar folk flest. Det er heller ikke så rart når vi følger litt med på hva journalister skriver om og spekulerer i.

I tider der sterke stemmer utbassunerer sine avvikende syn på politikken som føres, er journalister og redaktører lykkelige. Uenighet og konflikt er deres spesiale. Det er underholdning. Det selger.

Bompenger

Konflikten om bompenger er interessant. Det er vel ikke så rart om vi som bruker en nybygd vei bidrar litt ekstra i tillegg til skatten. Det som er ugreitt er at vi som bruker en vei, og betaler for det, i tillegg skal betale for sykkelstier og jernbane.

For å få flest mulig til å bruke tog, buss og sykkel burde det legges best mulig til rette for det og utbygging burde finansieres over statsbudsjettet og kommunebudsjettene. Hadde dette vært politikken, ville det neppe blitt et bompengeopprør.

Grønne partier

Mange har fått øynene opp for at vi må redusere utslipp av CO2. Selv om de menneskeskapte utslippene ikke er så dramatiske som vi kan få inntrykk av gjennom media, er det likevel en realitet at menneskeskapte utslipp har en negativ effekt på klimaet.

Det er derfor bra at de nye grønne partiene arbeider for et grønnere Norge. De kan bli litt overivrige iblant, og bruke virkemidler som er i overkant dramatiske. Likevel er målet og retningen bra for Norge. Når de er litt overivrige kommer det kanskje av at de ikke synes at grønn teknologi utvikler seg raskt nok og at industrien ikke omstiller seg raskt nok. Elektriske biler er vel et godt eksempel på at det skjer sterke endringer her. Biltrafikken vil om noen år gi vesentlig mindre utslipp. Det blir litt borte i debattene. Elektriske fly kommer, og vil gi vesentlig lavere utslipp. Tilsvarende ser vi på andre områder.

Det er imidlertid et paradoks at vindmøller skaper så mye motstand. Norge er et land med store arealer og få mennesker. Med god planlegging, burde det være mulig å reservere enkelte områder til friluftsliv i uberørt natur, og andre områder til samfunnsnyttige inngrep som vindmøller er.

Et annet paradoks er at de ivrigste miljøforkjemperne vil gjennomføre tiltak i Norge selv om det hadde gitt større positive effekt for globale utslipp å bruke de samme pengene i andre land. Hvorfor ikke tenke helhetlig og stille spørsmålet: Hvor gir en gitt investering best resultat for det globale miljøet?

Også oljepolitikken blir utfordret. Selv om Norge stopper all oljeproduksjon, blir verdens oljeforbruk ikke mindre. Andre vil bare pumpe opp mer. Hva oppnås da? Mer forurensning. Kravene til aktørene på norsk sokkel er strenge, og forurensningen pr produsert enhet er mindre enn i andre oljeproduserende områder. Etter hvert som industrien omstiller seg og leverer grønn teknologi og grønne produkter med grønn energi, vil forbruket av oljeprodukter bli redusert. Da vil det bli en gradvis utfasing av olje, også norsk olje. I mellomtiden produserer Norge mindre forurensende olje enn andre.

En annen side ved dette er at energiselskapene bør investere vesentlig mer i utviklingen av grønn energi. Det samme bør universiteter og høyskoler. Her bør Norge være en pådriver, også internasjonalt.

By – land

Enkelte partier er attraktive i de større byene og andre på landsbygda. Det er for så vidt ikke så rart. Næringsgrunnlag og befolkningssammensetting er forskjellig. Det fokus de store byene har på miljøtiltak, redusert biltrafikk, bedre kollektivtilbud og flere signalbygg passer dårlig på bygda, der større avstander og færre innbyggere gir større behov for bil og lettere tilgang på offentlige tjenester.

Kommunereformen kunne kanskje passere, men regioreformen virker kunstig. Fordelene for befolkningen er vanskelig å se i konkrete løsninger. Regjeringen har ikke vært flinke til å synliggjøre forbedringene for den vanlige innbygger.

Erfaringer fra næringslivet er at omorganisering ikke behøver å føre til bedre resultater, snarere tvært imot. Ledelse og lederkompetanse er ofte nøkkelen til å oppnå forbedringer. Da må det ikke tillates at noen opptrer som «konger på haugen». Samarbeid på alle nivåer i en organisasjon krever gode styringsmål og gjennomføringsplaner og ikke minst gode holdninger til samarbeid. Kanskje var det her politireformen skulle startet.

Med et uttalt politisk mål å oppnå et mer synlig politi, burde nok reformen bli fulgt av økt bemanning. Erfaring fra store organisasjoner er at omstilling krever ofte mye ressurser internt. For å få raskt synliggjort forbedringer, burde mer politi tilgjengelig for publikum demonstrert at reformen var fornuftig. Det skjedde ikke. Isteden ble lensmannskontorer nedlagt, bemanning på enkelte kontorer redusert og lengre ventetid på politiet i problemsituasjoner.

Det er forståelig at partier som ønsker å reversere eller endre slike reformer har gått frem ved kommunevalget og at partier som har stemt frem slike reformer er gått tilbake.

Det er også i lys av by – land – aksen interessant å se på samferdselspolitikken. Nå er det et faktum at investeringer i vei og jernbane er økt vesentlig de siste årene. Et perspektiv er borde i debatten. Lokalt næringsliv produserer varer som skal ut i Europa. Langtransport kjører på smale og svingete europaveier og lokalveier. Det dreier seg om distriktsnorges konkurransekraft i Europa. Da trenger de gode og raske veier og jernbane. Dessuten, tungtransport bør i størst mulig grad over på jernbane. Med så mange senterpartiordførere som det nå blir, burde dette bli et tema i fortsettelsen. I en bisetning gjelder dette også E18 gjennom Oslo. Det er ikke en lokalvei, men en europavei som skal bidra til en rask og effektiv transport av varer til markedene. At Oslo setter opp bommer på avkjøringene fra E18 for å begrense trafikken i Oslo gater, er en annen sak.

Fødehjem og sykehus er også et betent tema. Kanskje politikere i Oslo ikke har tilstrekkelig innlevelsesevne, og derfor ikke får med seg hvor følsom fødsel og helse er for de fleste. Det er ikke alltid lavest mulig kostnader skaper trygghet og tillit ute i distriktene. Da blir det stemt på partier som respekterer befolkningens ønsker.

Boligpolitikken er også et område der politikerne kan gjøre mer. Prispress i store byer, spesielt Oslo, er en følge av ambisiøse politikeres ønske om å gjøre byene større og mer attraktive. Kanskje det ville vært en bedre løsning å styre befolkningsveksten mot distrikrter der det er grunnlag for arbeidsplasser og attraktive bomiljøer. På den måten ville prispresset i byene bli redusert og gjøre det enklere for unge mennesker å komme inn i boligmarkedet. Kanskje Senterpartiet med fordel kunne ta opp denne hansken.

Arbeid eller arbeidsledighet

Ingen er uenig i at arbeid er nødvendig for å kunne opprettholde et godt velferdssamfunn. Med den omstilling vi har hatt i næringslivet de senere år, er de tradisjonelle industriarbeidsplassene blitt færre. Nye yrker kreve ofte mer utdannelse og lokaliseres ofte i byer.

Arbeiderpartiet, med sin sterke tilknytning til LO, har ikke tatt inn over seg og tilpasset seg denne og andre viktige strukturendringer. De kunne f eks tydeliggjort begovet for flere arbeidsplasser i distriktene og satset på tiltak for å støtte en slik utvikling, f eks et bedre og raskere stamveinett, som nevnt over.

Deltid er et stadig diskutert problem. Selv i arbeiderpartistyrte kommuner, er lite gjort for å få mer heltid. Nå er Norge privilegert med både oljefond og lav arbeidsledighet, trass i stor invandring de senere år. Det er ikke gitt at det fortsetter, slik de politiske tumulter ute i verden utvikler seg.

Individ – samfunn

Hvordan bør balansen mellom hensynet til individet og til samfunnet være. Mange ønsker at det skal være full individuell frihet livet igjennom, mens mange mener at hensynet til fellesskapet må veie tyngst. De fleste ligger vel et sted imellom disse ytterpunktene, men noen er dogmatiske i slike spørsmål. Det kan synes som om kommunevalget viser en tendens mot økt vektlegging av samfunnshensyn. Spesielt SV og Rødt reflekterer dette.

Innen barnehager og eldreomsorg er det sterke krefter i bl a Oslo for å fase ut private aktører. Profesjonelle innkjøp kan være nøkkelen. Hvor mye av overskuddet som kan tas ut av eier, kan reguleres. Er de useriøse kan de fases ut. Kanskje burde alle være mer pragmatiske og ta utgangspunkt i hva som er best for barna og de eldre. Det er gjort undersøkelser som ikke viser de store forskjellene her, men å være for bastant er neppe klokt.

Privatskoler er åpenbart ikke så kontroversielt, men forsøket på å etablere privatskoler for muslimer illustrerer at det er noen dilemmaer også her. Norge er et lite land, og mange skoler er små. Fraksjonering av skolesystemet kan være en utfordring, og den primære løsning bør vel være å utvikle kvalitet i den offentlige skolen fremfor å ha mange små basert på særinteresser.

Liberalismen har positive elementer, men må tøyles. Hensynet til fellesskapet er en utfordring i mange sentrale og lokale tiltak. Konkurranse er bra, men kan føre til at f eks kompetanse, beredskap og sikkerhet blir nedprioritert. Privatisering av jernbanen har en betydelig risiko knyttet til seg, spesielt i forhold til ansvarspulverisering. Det samme gjelder strømforsyning, telefon og internett. Langsiktig tenkning for å ha nødvendig beredskap mot ekstremvær, ulykker og terrorhandlinger mangler ofte, eller får ikke tilstrekkelig oppmerksomhet.

Konkurranse om store kontrakter, der pris åpenbart er en viktig eller den viktigste faktor, kan friste tilbyderne til å nedprioritere slike viktige hensyn. Kommunevalget er starten på enkelte nye, større kommuner, men kommunesammenslåing hjelper ikke dersom langsiktigheten mangler i innkjøpskontraktene. Her er det en betydelig politisk utfordring uansett politisk ståsted.

Media

Norge er et godt land å bo i. Dramatisering av politisk uenighet hjelper ikke og spekulasjoner om mulige utfall av valg, forhandlinger og konfliker kan gjøre det vanskeligere enn nødvendig for politikerne. Journalister og redaktører kan påvirke den politiske dagsorden når de i flokk opptrer som om de ønsker å overta styringen av land og kommune. Det er uheldig å hele tiden kritisere. Media burde fokusere mer på alt det positive som skjer i Norge og den enkelte kommune. Det er bra med konstruktiv kritikk. Samtidig hadde det vært fornuftig å anvende vesentlighetsprinsippet.

Våre i hovedsak hardtarbeidende og hederlige politikere bruker mye av sin tid på å utvikle Norge og den enkelte kommune til å bli et bedre sted å bo. La dem få den positive omtale som de fortjener.

Opprettet 17 sept 2019