Samfunn og politikk

- Midtøsten

Midtøsten er tidenes fredsprosjekt

Midtøstenkonflikten må løses. I det lange løp er det uholdbart at folkegrupper er i voldelig konflikt. Det har den senere tid skjedd en endring i holdningene i store befolkningsgrupper. Sympatien for Israel er mindre og den er større for Palestina.

For mange år siden leste jeg selvbiografien av Golda Meir. Jeg tok den frem igjen for noen uker siden. Det er vanskelig å ikke få sympati for et folk som har slåss for sin eksistens i over 100 år. Det er vanskelig ikke å bli opprørt over jødeprogromer i en rekke land i Europa før siste verdenskrig. Det er vanskelig å fatte menneskers råskap da jøder og enkelte andre folkeslag ble ført til dødsleirer under nazistene i siste verdenskrig med det formål å utslette dem.

Jeg er for at jødene skal få ha sin egen stat og de skal få leve trygt innenfor sikre grenser.

Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet det såkalte Palestinamandatet, der hensikten var å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk». I 1947 godkjente FN en justering av Palestinamandatet, der hensikten var å opprette to stater, en jødisk og en arabisk. De arabiske land gikk imot.

Israel erklærte sin uavhengighet 14. mai 1948. Senere har det vært kriger og blodige konflikter nesten kontinuerlig. Hele tiden har uskyldige fått lide. Det går ikke an å fortsette slik.

Golda Meir var en sterk personlighet og en sterk person. I hele sitt voksne liv, og i flere år som utenriksminister og statsminister, bidro hun sterkt til Israels etablering og utvikling. Hun var klar på en ting: Hun ønsket fred med nabolandene. Hun fikk det ikke. Slik hun beskriver det, er det ufattelig at det ikke var mulig å komme frem til en fredelig sameksistens.

Hun var klar på en ting: Når jødiske bosetninger ble angrepet fra naboland, skulle angriperne behandles som kriminelle. Israel skulle ikke iverksette gjengjeldelse som førte til at uskyldige ble skadelidende.

Hun var også klar på at land og eiendom skulle kjøpes av araberne, ikke beslaglegges. Det var mange arabere som samarbeidet med jødene. Det var ikke bare konflikt. Palestinere ble imidlertid tvunget til å flykte fra landet da Israel ble dannet som egen stat. Senere forskning har påvist at jødene, med våpen i hånd, presset palestinere ut av det landet de hadde bodd i.

Ifølge Golda Meir, ønsket Israels regjering ikke dette. Tvert imot oppfordret de araberne til å bli. Jeg ser ikke bort fra at Golda Meir hadde en oppfatning som avvek fra regjeringens, men de faktiske forhold taler for seg.

Golda Meir tok som utgangspunkt at jødene hadde rett til å bo i Jødeland, som det også ble kalt. Hun drøftet aldri i sine memoarer at det faktisk var et land og en befolkning som levde i, og styrte landet, før jødene begynte å strømme til.

De britiske myndighetene, som forvaltet landet på vegne av FN, hadde en meget restriktiv innvandringspolitikk. Hensikten var å unngå problemer med de som bodde der fra før. Nabolandene var motstandere av en stat for jødene. Britene forsøkte å balansere på stram line. Selv under siste verdenskrig, lot de ikke flere enn en begrenset kvote få anledning til å innvandre til Jødeland fra Tyskland.

Da Israel var etablert som eget land, ble dørene åpnet og det ble fri innvandring. Det er ikke vanskelig å tenke seg at araberne som bodde der, følte at de ble fortrengt.

Selv om jeg har sympati for jødene og deres sak, betyr ikke det at jeg er enig med den Israelske regjerings politikk i forhold til palestinerne. Den fører til hat og terrorisme.

I julen leste jeg Susan Abulhawas bok, Morgen i Jenin. Den gir et ufattelig bilde av overgrepene mot palestinerne. Det er ikke vanskelig å forstå at Israels militære aksjoner, som drev palestinerne fra deres hjem og eiendommer, til lemlestelse og drap på sivile, førte til hat og gjengjeldelse.

Når enkeltpersoner eller grupper utfører kriminelle handlinger, dvs angriper jøder eller arabere, og skader dem eller deres eiendom, må de føres for retten og dømmes til den straff de fortjener. Gjengjeldelse mot uskyldige er uakseptabelt. Jeg er heller ikke enig med de palestinerne som vil bruke alle midler for å utslette Israel. Det fører ikke frem. Terrorisme er uakseptabelt og må stoppes.

Begge parter må legge fortiden bak seg og drive realpolitikk. De fleste har vel nå erkjent at to stater, Israel og Palestina, blir en realitet. Den Israelske regjeringen er både økonomisk og militært den sterkeste part. Et spesielt ansvar ligger på den. Urett ble gjort mot jødene under den siste verdenskrig og i andre perioder. Det tjener ikke til den Israelske regjeringens ære å gjøre urett mot palestinerne. Den bør heller sørge for avtaler som bidrar til å bringe kriminelle israelere og palestinere for retten og straffet gjennom en rettferdig rettsprosess.

Legg merke til at jeg skiller mellom jøder generelt og den israelske regjering. Det er beklagelig at jøder i andre land får problemer på grunn av den israelske regjeringens politikk. Samtidig undrer det meg litt at ikke fremtredende jøder, i Norge og andre land, tar avstand mot overgrepene som vitterlig skjer, og som skjer på begge sider av konflikten. Overgrep kan ikke aksepteres, uansett årsak.

Jeg kan for lite om Midt-Østen konflikten til å ha gode løsninger. Med så fundamentale forskjeller, vil det uansett ta mye tid. Dersom partene gir hverandre en sjanse, bør det være mulig å bevege seg i riktig retning.

Sør-Afrika er et godt eksempel på at det går an å bygge bro over dype kløfter av ulike interesser og urettferdighet. Israelere og Palestinere har noe å lære av Nelson Mandela og de Klerk.

Harmoni i Midt-Østen gjør det nødvendig å få de unge inn på et nytt spor. Utdannelse, arbeid og handel er ofte virkningsfulle verktøy for å bygge et land, og bygge bro mellom land. Program for å tilby ungdom utdannelse, gi dem arbeid og få igang handel som kan gi økt levestandard, kan gi positive effekter over tid. Kulturtiltak kan også bidra positivt.

Jeg forstår ikke at FN og toneangivende land kan fortsette å se mellom fingrene på konflikten, slik de gjør. Når to parter ikke kan løse problemene på egen hånd, må de få hjelp.

-----------------------------------------------------------------

Siden ovenstående ble skrevet i 2011, er konflikten mellom Israel og Palestina fortsatt uløst. Donald Trump har besluttet å legge USA's ambassade til Jerusalem. Stadig nye israelske bosetninger er etablert på palestinsk land. Det forekommer stadig nye voldsepisoder som opprører. Det ser ikke ut til at Israels statsminister, eller andre sentrale politikere, er interessert i en løsning på konflikten. Det synes vanskeligere enn tidligere å oppnå en to-stats-løsning. Samtidig virker et Israel som omfatter Palestina utopisk. Det er neppe grunn til optimisme i vår generasjon.

Skrevet 11.4.2011

Oppdatert 12.3.2018