Samfunn og politikk

- Afghanistan

Det internasjonale engasjementet i Afghanistan hadde en dramatisk bakgrunn fra 2001. Det er ikke vanskelig å forstå at angrepet i New York førte til engasjement, og forsøk på å eliminere de krefter som sto bak. De fleste ble skremt av at noen ekstreme grupper kunne utfolde sin ødeleggelseslyst, og ønsket å hindre at flere skulle bli utsatt for noe lignende i fremtiden. Samtidig er det neppe tvil om at de væpnede aksjoner i Afghanistan hadde et sterkt innslag av hevn over seg.

USA har en sterk vilje til å forsvare sin nasjons og sine innbyggernes interesser. Jeg er litt usikker på evnen, men det får jeg komme tilbake til. At USA tok initiativet, og ledet aktivitetene i Afghanistan, var derfor godt i tråd med hva man kunne forvente. FN ble nok involvert, og aktivitetene forankret der, men de var først og fremst en støtespiller for USA.

Jeg kunne forstå at norske styrker ble med i den internasjonale styrken som skulle bidra til at terrorister ikke kunne fortsette sin virksomhet i Afghanistan. NATO er en organisasjon der solidariteten er en del av Norges sikkerhet også. Det må vi ikke glemme. Samtidig var jeg betenkt på at NATO skulle operere som en angrepsstyrke og ikke være en forsvarsorganisasjon. Den skal bidra til at NATO-landene ikke blir angrepet og forsvare oss dersom andre land angriper. NATO skal ikke brukes offensivt. Det er min oppfatning av den saken.

Det norske bidraget i Afghanistan var og er kontroversielt. Det kommer særlig til syne når soldater blir drept. Det kommer også klart frem at media i hovedsak er kritiske, og det politiske miljø strever med å argumentere for vår deltagelse i en krig som ligger langt borte fra egne grenser.

Det har sporadisk vært innspill i media om den sivile innsatsen i Afghanistan, men den er sjelden blitt belyst på noen helhetlig måte. Det var ikke så rart om skepsisen vokste når det ikke ble informert om positive resultater på sivil sektor, og at dette hadde sammenheng med at våre soldater bidro til det.

Også jeg var skeptisk til vår deltagelse. Det var grunnen til at jeg i februar 2008 sendte en e-post til utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Åpent brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Afghanistan er blitt en utfordring i flere dimensjoner. Det har primært vært fokus på terrorhandlinger og de militæres innsats. Det har festet seg et inntrykk av at norske soldaters innsats skaper mer terror. Soldatene trenger støtte fra den norske befolkning, slik at deres motivasjon og innsats kan holdes på topp. Her svikter det.

Militær innsats alene kan ikke bringe varig fred i Afghanistan. Det sies og skrives i mange sammenhenger at det satses på økt sivil innsats. Skoler, veier, institusjoner som trengs i et moderne demokrati, er nevnt som fokusområder.

Media gir lite informasjon om den sivile innsatsen. Det er antagelig i gang mange positive aktiviteter i Afghanistan, men vi vet ikke nok om disse. Jeg savner informasjon. Utenriksdepartementet har vel et ansvar for, gjennom media eller i andre kanaler, å sørge for at vi får korrekt og fyllestgjørende informasjon.

Det jeg håper du kan bidra til er å besvare følgende spørsmål:

Hvilke sivile aktiviteter gjennomføres i Afghanistan i regi av norske interesser og totalt?

Hvilke resultater ventes oppnådd av disse aktivitetene?

Denne innsatsen må inn i en sammenheng, og må reflektere hva Afghanistan, det internasjonale samfunn og Norge vil oppnå med innsatsen i Afghanistan.

Hvilke mål er satt for de sivile aktiviteter, og når bør målene være nådd?

På hvilken måte kan tiltakene bidra til at viljen og evnen, hos enkeltpersoner og grupper, til å begå

terrorhandlinger fjernes?

Hvorledes kan norske soldater bidra til at målene blir nådd?

Får vi et samlet svar på disse spørsmålene, kan det bli enklere å stille seg bak norsk militær innsats. Det er imidlertid viktig at den militære innsats bare er et nødvendig verktøy for å nå et overordnet mål som er reallistisk, og som vi kan tro på.

Søren H Ødegården

Det kom aldri noe svar.

Min oppfatning var, og er, at det viktigste som kan skje i Afghanistan, er å bidra til at det sivile samfunn i Afghanistan blir bærekraftig. Det forutsetter blant annet en oppegående regjering i et stabilt politisk system, sterk satsning på utdannelse, utvikling av jordbruket for å få inn gode alternativer til opiumsdyrking, god infrastruktur og velfungerende politi og rettsvesen.

Samtidig kan vi ikke vente at afghanere vil akseptere at internasjonale eksperter skal forme Afghanistan uten hensyn til Afghansk historie og kultur. Jeg tror det er her det internasjonale samfunnet har gjort den største feilen: Mangel på respekt for afghanere. Det er deres land. De må selv ta og ha ansvaret for egen fremtid. Det internasjonale samfunnet bør bistå og ikke dominere.

Kai Eides bok ”Høyt spill om Afghanistan” gir et tankevekkende bilde av utviklingen i landet. Det er mange gode intensjoner og mye investering i gode prosjekter i landet, men resultatene blir åpenbart dårligere enn de kunne vært fordi ”giverne” alle har egne motiver, og har liten interesse for samarbeid og samordning. Det er også tankevekkende at mye av bidragene kanaliseres tilbake til giverlandene.

De afghanske myndigheter har sine problemer å stri med, der korrupsjon er en viktig ingrediens. Likevel synes det som om deler av regjeringen forsøker å ta godt tak i utviklingen av det sivile samfunnet. Det er ikke enkelt når representanter for det internasjonale samfunn opptrer som arrogante makthavere, og tar beslutninger med store konsekvenser for Afghanistan over hodet på landets regjering. Det virker dessverre som om USA fortsatt er en værsting her, selv med Obama som president.

Det internasjonale samfunnet burde vise respekt for Afghanistans regjering og folk. Det burde også vise toleranse for løsninger som ikke stemmer med vestlige idealer. Historie, tradisjon og kultur er annerledes enn i den vestlige verden. Vi i vesten må akseptere at andre deler av verden er annerledes. Jeg er bekymret for de holdninger til de internasjonale aktørene i Afghanistan som synes å utvikle seg i deler av befolkningen. Det er vår egen skyld, og kunne vært unngått ved å opptre med respekt.

Den afghanske regjeringen og det afghanske folk må selv ha ansvar for landets utvikling. Noe annet er ikke bærekraftig.

Etter å ha lest Kai Eides bok, er jeg enda mer skeptisk til Norges engasjement i Afghanistan. Samtidig må vi være realister. Vi skal leve videre med USA og med NATO, og er ikke tjent med å gjøre noe som ødelegger for de nære og hovedsakelig gode relasjonene med disse. Derfor er det kanskje best at vi deltar til det er mulig å avrunde på en naturlig måte. Samtidig bør vi bidra på beste måte i sivile prosjekter der den afghanske regjeringen ønsker det.

Skrevet 11.1.2011