Skolen

Samfunn og politikk

- Skolen

 

Pisaundersøkelsen som nylig ble offentliggjort, viste interessante resultater for norske elever. Det synes som om vi har klart å snu en negativ trend. Det er bra. Spørsmålet er om resultatene er bra nok.

 

Det bra at vi får testet elevenes kunnskap og ferdigheter i enkelte fag. Det kan bidra til at skolen får et motiv for å strekke seg, utvikle seg, gjøre sitt tilbud til elevene bedre. En slik holdning generelt er viktig i en verden i sterk utvikling. Samtidg: Testene måler bare en del av den helheten skolen skal bidra med.

 

Det er vanskelig å kommentere resultatene av en slik undersøkelse uten å ha et fremtidig mål å måle mot. Er det tilfredsstillende bare å kunne sammenligne seg mot andre land. Til en viss grad er det vel det, men jeg tror det bør være noe mer.

 

Skolen som viktig bidragsyter til fremtidens velferdssamfunn

 

Sett i et langsiktig perspektiv, er Norges videre utvikling avhengig av de som er barn og unge i dag. Det er faktisk ganske viktig at de får et best mulig utgangspunkt for oppgavene de skal ha når de blir voksne, med å styre og utvikle landet.

 

Våre pensjoner er vel rimelig sikret gjennom oljefondet. For våre barn og barnebarn er det ikke gitt at oljen som fortsatt finnes, og oljefondet, er tilstrekkelig til å gi dem et godt liv. Det er viktig at Norge er i stand til å produsere, og få solgt til utlandet, varer og tjenester som kan balansere importen av alt det vi trenger fra utlandet. Da må vi være konkurransedyktige på pris og kvalitet. Det kommer ikke av seg selv. For å oppnå det trengs gode og innovative hoder, i næringslivet, i politikken og i byråkratiet.

 

Dette perspektivet må vi ha med når dagens og morgendagens skole vurderes. I den offentlige debatt burde vi vektlegge dette sterkere. Dersom det kom klarere frem at vårt velferdssamfunn er avhengig av at vi har et næringsliv som sørger for balanse, eller helst overskudd, i handelsbalansen med utlandet, ville flere forhåpentlig forstå at skolen er en viktig bidragsyter til fremtidens velferdssamfunn.

 

 

Skolen som læringsarena

 

Jeg har den oppfatningen at lærerne gjør en god jobb innenfor de rammebetingelser de har. Imidlertid er ikke lærernes vilkårene egnet til å gjøre læreryrket attraktivt for de dyktigste blant oss. Ser vi på skolen som en investering som skal gi god avkastning i fremtiden, trenger vi de beste pedagogene til å velge læreryrket.

 

Med gode vilkår, tenker jeg ikke bare på penger. Det er viktig at læreryrket blir sett på med respekt. De har en nøkkelrolle i samfunnet. Det bør komme bedre til uttrykk fra politikere og fra foreldre.

 

Dessverre var det lenge en rekruttering til yrket som bidro til å svekke det. Det er ikke lærernes skyld. Lærerne gjør sitt beste. Skal vi peke på noen, må det nok bli skiftende regjeringer, og politikernes manglende forståelse for skolens viktige rolle i utviklingen av barn og unge.

 

Skolen er ikke blitt den læringsarenaen som den må være. Barn og unge må tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som er nødvendige i det voksne liv, ikke bare for sin egen del, men for fremtidige generasjoners del. Dette fremtidsperspektivet er det nødvendig å ha.

 

 

Vi er likeverdige og forskjellige

 

Vi blir født som likeverdige individer, det er en grunnleggende verdi i vår kultur. Samtidig, vi blir født forskjellige, med forskjellige gener, forskjellige personligheter, med forskjellig potensial for læring. Denne dualismen blir av og til borte i skoledebatten.

 

Mange lærere sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke får tatt seg nok av alle elevene i en klasse. Noen er svakere og krever spesiell oppfølging. De flinke får ofte ikke den hjelpen de trenger for å utvikle seg så langt som de kunne ha gjort.

 

Vi er forskjellige, og forskjellige pedagogiske metoder må anvendes for at hver enkelt skal få anledning til å utvikle seg i tråd med sitt potensial.

 

Vi snakker ofte om svake og flinke elever i betydningen svake eller flinke i teoretiske fag. Det er grunnleggende feil. Vi trenger alle avskygninger av teoretiske ferdigheter i et samfunn. En som er svak i teoretiske fag kan være fremragende med hendene. Vi trenger dem også.

 

Vi har vel tradisjonelt sett på teoretisk utdannelse og hvitsnippyrker som noe finere enn praktisk utdannelse og håndverkere. For noe sludder. Vi er alle likeverdige, men vi er forskjellige.

 

Skolen har etter mitt skjønn ikke tatt tilstrekkelig på alvor at vi er forskjellige og trenger forskjellig tilnærming til læring. Teoretisk svake barn og unge, kan oppnå læring på høyt nivå med en praktisk tilnærming. De kan utvikle ferdigheter som samfunnet trenger og som gir stor arbeidsglede. Det er bare trist når slike barn og unge for eksempel blir presset til å arbeide med matematikk, uten å koble den til praktiske behov. Det dreper læringslysten og gjør dem skoleleie.

 

 

Nye metoder er nødvendig

 

Heldigvis eksperimenteres det med forskjellige metoder for å gjøre skolen interessant, også for disse gruppene elever, men det går smått. Jeg ville ikke bli overrasket om en løsning blir å la enkelte få anledning til å ta betalt arbeid, der det kombineres med et pedagogisk opplegg, slik at de tilegner seg språk, matematikk og lignende i sammenheng med de oppgavene de har i arbeidssituasjon, og der progresjonen styres av hva de trenger i sitt arbeid. Det vi trenger er flere barn og unge som får et meningsfylt og utviklende læringsmiljø som kan gjøre dem til gode og bidragsytende medborgere i samfunnet.

 

De som har forutsetning for avanserte teoretiske fag, får dag for lite oppmerksomhet. Det er ikke fornuftig at de ikke blir inspirert til å utvikle seg så langt de kan. Samfunnet trenger flinke folk. Da må de få best mulig støtte, og pedagogiske metoder som er tilpasset deres potensial.

 

Den norske likhetsskolen har kanskje vært vel ideologisk i denne sammenhengen. Det har vært fy å etablere klasser eller skoler for spesielt flinke elever. Idrettsgymnas er et unntak. Jeg kommer ikke på flere. Hva med talenter innen billedkunst, innen språk eller innen matematikk? Det finnes talenter innen mange områder som ville blomstret opp, dersom det var lagt tilrette for dem. Det betyr ikke at de er mer verdt enn andre, bare at de er forskjellige fra andre. Vi må våge å anerkjenne og vise respekt for forskjellighet.

 

 

Lærernes rolle

 

Lærerne har, og vil ha, en viktig rolle i dette arbeidet. Derfor må vi rekruttere de beste, og vi må gi anerkjennelse til de gode lærerne. Det finnes også lærere som ikke får det til. Det er ikke annerledes her enn i andre yrker. Da må de hjelpes til enten å øke sine ferdigheter, og det er ofte mulig, eller de må finne oppgaver andre steder enn i skolen. De som ikke får det til i en stilling, er innerst inne klar over det. De har derfor ikke den trivselen og arbeidsgleden som de kunne hatt. Mestring er en viktig faktor for arbeidsglede og livskvalitet. Det må være bedre å finne frem til andre arbeidsoppgaver der forutsetningen for å mestre er bedre.

 

Slike prosesser føles nok ofte vanskelige. Da trengs rektorer, det vil si ledere, med gode menneskelige kvaliteter og gode lederegenskaper. Hensikten må være å finne løsninger som gir læreren en bedre mulighet til å mestre arbeidsoppgavene, innenfor eller utenfor skolen. Når slike prosesser er vellykkede, gir det økt trivsel og en bedre livssituasjon for læreren. Samtidig gir det en bedre skole for de elevene som får en bedre lærer.

 

 

Skolens rolle har flere dimensjoner

 

I dagens samfunn arbeider de fleste fedre og mødre. Mer energi går til arbeidsrelaterte oppgaver og mindre til barna. Skolen blir derfor viktigere enn før i barnas oppvekst og utvikling.

 

Kunnskaper og ferdigheter er, og må være, en viktig dimensjon i skolens oppgave. Vi som har noen år bak oss, ser vel en tendens til at det solide verdigrunnlag Norge har hatt, ikke står så sterkt lenger. Om det skyldes at barna ikke lærer gode verdier hjemme eller om det er andre krefter som påvirker, er det vanskelig å si noe sikkert om. Imidlertid er det viktig at skolen også bidrar til at barn og unge får innføring i det verdigrunnlaget som vi sier at vi har, men som ikke alle praktiserer. Etikk er et spesielt viktig område, nå når den norske kirke er på vei ut av skolen og ut av barnas liv.

 

Barnas oppdragelse er fortsatt foreldrenes primære ansvar, men skolen bør ta et større medansvar her. Derfor trenger vi ikke bare lærere som er gode faglig og pedagogisk. Vi trenger også lærere som står på solid grunn i forhold til de verdier og normer vi ønsker å bygge samfunnet på. Vi trenger lærere som kan bistå foreldrene i denne viktige delen av barns og unges oppdragelse og dannelse.

 

 

 

Skrevet 5.12.2010