Lov og rett

Samfunn og politikk

- Lov og rett

 

Hvorfor er det så vanskelig å holde seg på den rette siden av loven? Media skaper i hvert fall inntrykk av at svært mange nordmenn bryter norsk lov. Dersom det er riktig, er det svært uheldig.

 

 

Utgangspunkt

 

For noen år siden hadde jeg en periode samarbeid med en professor på BI. Som en del av studiet, gjennomførte han tester av sine studenter. Temaene var flere. Etikk var ett av dem. Testene viste en interessant tendens: På spørsmål om studentens mulige lovbrudd, var oppdagelsesrisikoen viktigere enn etikk. Dessuten: Hans tester viste over tid en negativ tendens. Stadig færre hadde et verdigrunnlag og en etisk plattform som hindret dem å begå lovbrudd.

 

Hans undersøkelser viser det samme som undersøkelser gjort av daværende Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH): Andelen av den norske befolkning som synes det er OK å kreve større erstatning etter en skade enn det som er tapt, dvs begå forsikringssvindel, var stor og økende.

 

Drap og andre voldshandlinger preger mediebildet, og illustrerer at terskelen for å begå voldshandlinger er lav. Det er ikke bra.

 

Det jeg forsøker å få frem, er at holdningen til hva som er rett og galt, og den etiske plattformen til den norske befolkning, er for dårlig. Det er behov for solid opprustning, og det må begynne med barn – og dermed må det begynne med foreldre som oppdrar barn. Dette er en høna og egget-situasjon. Kanskje er det nødvendig å starte med et forskningsprogram som fokuserer på årsakssammenhenger. Det må starte med hva slags samfunn vi vil ha på dette området, identifisere gap mellom mål og dagens situasjon, og så finne metoder for å nærme oss målet gjennom politiske vedtak og praktiske tiltak.

 

Mål

 

Min oppfatning er at vi må ha en null-visjon. Brudd på norsk lov er ikke akseptabelt, og vi kan ikke tillate det. I det lange løp vil samfunn som aksepterer at det begås lovbrudd uten å reagere, komme opp i et uføre.

 

 

Norsk lov

 

Vi er antagelig alle lovbrytere. I forskjellige stillinger i finansnæringen, har jeg gjennomgått et betydelig antall lovverk, både norske og EU-direktiver. Heldigvis har jeg hatt dyktige jurister rundt meg, ellers ville jeg nok glippet på mye. Problemet er, slik jeg ser det, at lover ofte er komplekse, og at de er skrevet i et språk som ikke-jurister har problemer med å forstå. Enkelte ganger kan det virke som om selv jurister strever, når de står på hver sin side i en rettssak.

 

Dessuten, det er så mange av dem at det er vanskelig å holde oversikt. Antall lover, listet opp i Lovdata, er i dag ca 1.160. Jeg har ikke talt forskriftene, men mange av lovene har en eller flere forskrifter. Bare en mindre del av lovene og forskriftene berører folk flest, men likevel mange nok til at vi ikke klarer å sette oss inn i dem.

 

Samtidig, dersom jeg gjør et lovbrudd, kan jeg ikke skylde på rettsvillfarelse. Det er faktisk min plikt å vite når jeg bryter en lov eller forskrift. Det er ikke mulig for vanlige mennesker å sette seg inn i det norske lovverk med forskrifter. Dette burde lovgiverne forstå og ta tak i.

 

En lovkommisjon nedsatt av Stortinget burde ha som oppgave

  • å gjennomgå lover som vanlige mennesker i Norge må forholde seg til, med tanke på forenkling,
  • å fjerne lover som ikke har noen hensikt, eller innarbeide marginale lover i andre lovtekster,
  • å justere språket i lovtekstene slik at de kan forstås av vanlige folk – gjerne ved å bruke forfattere, journalister og folk fra gata (juristene og politikerne bør få hjelp til å bruke et språk som mottakerne forstår),
  • å utarbeide en egen innledning til hver lov der hensikten med loven blir beskrevet kort og i et språk som vanlige folk forstår. På den måten kan også mange detaljreguleringer tas ut. I dag (desember 2011) forteller media om et problem med å stoppe kunstige narkotiske stoffer fordi de ikke står på en liste over forbudte stoffer. Det virker urimelig at en forskrift skal være så konkret utformet at ikke politi og tollvesen kan bruke hodet.

 

Det er rimelig klart at jurister vil stå hardt på behovet for et distinkt, juridisk språk. Min oppfatning er at folks mulighet til å forstå, og etterleve, de rammene lovverket setter for oss er viktigere enn juristenes behov.

 

Dessuten: Et innledningskapittel i hver lov, der intensjonen med loven beskrives, vil være et godt verktøy i kommunikasjon til det norske folk om hvilke lover og regler de må forholde seg til. En samling av disse burde det være overkommelig å sette seg inn i. Kanskje ville det være nyttig med en slik samling også for våre nye landsmenn. Med et obligatorisk kurs før de får norsk statsborgerskap, burde de være godt rustet til å leve i Norge. Kanskje burde alle, også de som er født og oppvokst i Norge, ha nytte av en gjennomgang. Kanskje det kan innarbeides i pensum i videregående skole? På den måten ville vi ikke gjøre forskjell på de som er født her og de som kommer hit fra andre land.

 

 

Konsekvenser av lovbrudd

 

Det er mange slags lovbrudd. Straffeloven dekker det meste. Norske domstoler gjør en god jobb, det synes det å være enighet om i befolkningen. Vi har tillit til at det norske lovverket og de norske domstolene sikrer en rettferdig straff når det begås lovbrudd.

 

Et par refleksjoner:

  • Enkelte saker behandles i flere rettsinstanser. Det har slått meg at i et antall saker har tingretten en konklusjon, lagmannsretten en annen og høyesterett en tredje. Dessuten faller Høyesterett ikke sjelden ned på omtrent samme konklusjon som tingretten. Det kan være at en faktagjennomgang vil gi et annet bilde. Likevel har jeg hatt den tanken at det kunne vært fornuftig å analysere sakene der de forskjellige rettinstansene kommer til forskjellig konklusjon. Er det ny informasjon som kommer frem, eller er det slik at dommernes skjønn er forskjellig, eller hva er det? Uansett er dette neppe en stor sak, siden det dreier seg om få saker.
  • Påtalemyndighet og forsvarere har hver sine roller. Det er bra at tiltaltes interesser blir ivaretatt. Slik må det være i et rettssamfunn. Imidlertid det min oppfatning at både påtalemyndighet og forsvarer har som oppgave å få frem fakta. Er en tiltalt skyldig i en kriminell handling, må også forsvareren forholde seg til det, ikke benekte det eller holde tilbake fakta som er relevante for rettsprosessen. For ofte skapes det et bilde av forsvarere som har som mål å få klienten frikjent, uansett skyld. Dessuten, jeg hadde for en tid tilbake hyggelig kontakt med en sentral aktør i Den norske advokatforeningen, som bekreftet dette inntrykket, og at det var slik forsvarernes rolle skulle være. Det er ikke bra. Det reduserer tilliten til den norske rettsstaten. Det ville være fornuftig om vi fikk en debatt om dette. I enhver rettssak er det en forutsetning for rettferdig dom at alle relevante fakta, dvs sannheten, kommer frem og blir belyst. Så får forsvareren tolke fakta til klientens fordel, selvfølgelig, det er forsvarerens oppgave. Så langt (desember 2011) synes jeg forsvareren til Behring Breivik er et eksempel på hva jeg mener. Han opptrer på en forbilledlig måte.
  • De siste dagers (desember 2011) diskusjon om strafferettslig tilregnelighet illustrerer at vi ikke alltid klarer å tenke prinsipielt. Det er vanskelig å forestille seg at en person som har drept et stort antall mennesker skal kunne erklæres frisk etter få år, og slippe ut i frihet. Likevel, det er slik norsk lov er utformet i dag. Den pågående rettsprosess følger den, og den bør bli gjennomført uten utidige innspill fra politikere, journalister og andre. Så kan vi selvfølgelig stille spørsmål om loven burde vært utformet annerledes. Det er et annet spørsmål, som bør håndteres på armlengdes avstand fra den aktuelle saken.

 

 

Politiet

 

Vi har et profesjonelt og godt politi i Norge. Det gjør det beste de kan innenfor de rammer politikerne gir dem. Det som skrives nedenfor er derfor ikke kritikk av politiet, men av politikerne.

 

Når vi i Norge har en oppklaringsprosent på anmeldt kriminalitet på rundt 40 % (dårligst 24 % i Oslo, best 53 % i Sogn og Fjordane, Aftenposten 13.1.2011), betyr det at rundt 60 % av anmeldte saker ikke blir oppklart – altså ca 60 av 100 anmeldte saker blir ikke oppklart. At ikke media har grepet fatt i det er ubegripelig, og at ikke politikerne har grepet fatt i det er ubegripelig.

 

Jeg gjør ett unntak fra ikke å kritisere politiet: Jeg synes politidirektøren og flere politimestere er alt for lite offensive i forhold til oppklaring av saker. De kan neppe få så mye mer ut av de ressurser de har, men de burde vært mye mer krevende i forhold til justisminister og Storting. Spesielt Oslo, med de største utfordringene, burde vært langt klarere i hva som skal til for å øke oppklaringsprosenten radikalt.

 

Jeg har i tidligere avsnitt omtalt hvordan vi bør, og kan, forebygge for å redusere kriminalitet. Men vi må sannelig også sørge for å oppklare den kriminaliteten som foregår. Legg merke til avsnittet om at mange unge mennesker legger mer vekt på oppdagelsesrisiko enn av etikk. Med lav oppdagelsesrisiko vil flere gjøre lovbrudd.

 

Nullvisjonen bør inn i Stortingets budsjettbehandling og regjeringens fokus på justisområdet. Vi som er velgere i det norske samfunn bør merke oss hvilke partier som står for en klar holdning på dette området.

 

Stortinget bør i tillegg til økt bemanning, også gi politiet de verktøy de trenger for å forebygge og oppklare. Det har i mange år vært en stor fokus på personvern. Det er et viktig område, og jeg mener ikke å nedvurdere betydningen av en god personopplysningslov. Det jeg likevel tror er nødvendig, er å gjennomgå lovens konsekvens mht å hindre og avdekke kriminalitet, og gjøre nødvendige justeringer. Et eksempel er den korte lagringstiden der områder er videoovervåket. Det er liten hjelp for politiet at et område er overvåket når kriminalitet skjer, dersom opptaker er slettet. Det må ikke være slik at kriminelle personer kan utføre sitt håndverk under beskyttelse av personopplysningsloven. Det er nødvendig å få markert sterkere at ved kriminalitet er det en eller flere kriminelle som begår urett mot en eller flere andre. Det er etter mitt skjønn viktigere å ivareta og beskytte ofrene enn de kriminelle.

 

Slik volden i Oslo har utviklet seg, synes jeg det ville vært fornuftig om politiet ransaket folk for våpen, uten at de nødvendigvis hadde gjort noe mistenkelig i forkant. Dette er et eksempel på et dilemma som oppstår når politiet får større fullmakter. Spørsmålet er om noen i politiet vil misbruke slike fullmakter. Det kan sikkert skje, men jeg har tillit til at det i så fall blir avdekket og korrigert. Det viktigste må da være å få ned antall voldshendelser og bruk av våpen. Ofte ligger det skadde og døde igjen etter slike hendelser, og det synes i alle fall jeg er viktigere enn om uskyldige enkeltpersoner blir undersøkt. Etter mitt skjønn er dette parallelt til sikkerhetskontrollen på flyplasser. Vi blir alle undersøkt, dette tar tid, det er ikke behagelig, men det reduserer risikoen for at flyet jeg skal være med blir ødelagt og faller ned. Det er ikke særlig tvil hos meg hva jeg foretrekker. Jeg tror det gjelder de fleste av oss.

 

Våre nye landsmenn

 

Jeg har andre steder skrevet at personer fra andre kulturer kan berike Norge. Mange gjør en flott jobb i Norge og for Norge. Mange er godt integrert og oppfatter seg som nordmenn. Det er viktig at vi støtter opp om dem.

 

Samtidig er jeg opptatt av at vi ikke må komme i en situasjon der norske verdier og norsk kultur blir ødelagt. Når vi åpner vårt samfunn for flyktninger og andre innvandrere, så er det for å være greie. De har et problem, eller et behov som ikke kan håndteres i eget hjemland. De spør oss om å få komme til vårt land fordi de har bedre muligheter her. Vi sier ja, og legger til rette. Da synes i alle fall jeg at de bør ha vilje til å tilpasse seg de lover og regler og adferdsnormer som gjelder her.

 

Noen gjør ikke det. De synes jeg ikke vi skal la bli her. De ødelegger for andre med fremmedkulturell bakgrunn. Stigmatisering er et vanlig ord for å beskrive konsekvensen av at noen enkeltpersoner opptrer på en slik måte at de ødelegger for andre med samme bakgrunn. Vi er så snille i Norge, det viser også diskusjonen om bistand til fattige land. Vi vil det så vel. Samtidig fortoner en handling seg ofte forskjellig i et kortsiktig perspektiv og i et langsiktig. Det gjelder ikke minst innvandrere som begår kriminalitet. Hadde vi konsekvent utvist dem, ville det neppe vart lenge før færre syntes det var smart å begå kriminalitet. Dermed ville aksepten av fremmedkulturelle innvandrere i det norske samfunn øke. Det ville være bra for dem og det ville være bra for oss. Etter hvert kunne vi sågar kanskje slutte å bruke de og oss, og bare si vi.

 

Jeg er av dem som synes at rettssystemet i de land kriminelle kommer fra er irrelevant for å håndheve retur. Mulla Krekar er et eksempel på at vi beskytter personer som vi ikke burde beskytte. Det bryter ned respekten for rettsstaten og for politikere. Det er mulig at han risikerer dødsstraff ved retur, men mange land har dødsstraff, også USA.

 

 

Avslutning

 

Selvfølgelig, dette kommer neppe til å endre noe. Likevel er det godt å få skrevet det. Det får være mitt lille bidrag på dette området.

 

 

Skrevet 2.12.2011