Langsiktighet

Samfunn og politikk

- Langsiktighet

 

Langsiktighet er nødvendig - men vanskelig!

 

 

Noen generelle betraktninger

 

Eksemplene er mange. Når nye produkter utvikles, er det markedets behov og ønsker som er i fokus. De langsiktige effektene blir ofte oversett. Asbest er et slikt eksempel. Tobakk et annet. Utslipp i naturen av klimagasser et tredje. En gang i fremtiden kan det tenkes at mobiltelefoner og annet utstyr som avgir stråling, kommer på denne listen. Barn i barnehaver plassert under høyspentledninger og mannskaper om bord på marinefartøyer kan tenkes å få barn med misdannelser. Det er så mye som kan trekkes frem der manglende kunnskap eller manglende omtanke får skadevirkninger på lengre sikt. Noen spekulerer også i det for pengenes skyld.

 

På alle områder bør vi ha tanke på om det vi gjør, eller planlegger å gjøre, kan føre til uheldige konsekvenser, nå eller senere.

 

 

Barn og unge

 

Det kan være vanskelig nok å ta hensyn til de kortsiktige konsekvensene. Ofte er det hva vi har lyst til å gjøre, som får bestemme. Barn og unge har nok en spesiell utfordring her, fordi de mangler en erfaring som voksne har fått. Alkohol og andre rusmidler er ett viktig og vanskelig område. Seksuell aktivitet et annet. Det burde være lett å si nei, men i praksis er det ikke så enkelt. Mange prioriterer det å ha det gøy i dag fremfor å konsentrere seg om læring og lekser som må til for å få et godt liv senere.

 

Barn og unge formes tidlig, og lar seg forme av omgivelsene. Foreldre og skole er viktige holdningsskapere. Eksemplets makt må ikke undervurderes. Voksnes adferd er derfor en viktig del av holdningspåvirkningen. Ikke alle foreldre og lærere tar det på alvor.

 

Media og nettet er i de senere år blitt viktige kanaler for holdningspåvirkning. Det begynner å komme en erkjennelse av at mye som formidles har en negativ effekt på barn og unge. Spill med voldelig innhold er kommet mer i fokus. Unge som går amok med skytevåpen på skoler, er heldigvis sjelden, men hver episode er en for mye. Det burde forskes mer på hva som kan bidra til en negativ utvikling for barn og unge.

 

En annen side ved dette er at media og innholdsleverandører til nettet er mer opptatt av å tjene penger enn hva konsekvensene er. I et liberalistisk samfunn, som vi lever i, er dette en gedigen utfordring. Det er ingen enkle løsninger.

 

Paternalisme er et ord som beskriver det faktum at mange ikke forstår sitt eget beste, ikke før det er for sent, og at noen bør hjelpe dem til å gjøre gode valg. Sensur er et negativt ladet begrep, men jeg er av og til fristet til å tenke at noen burde ha myndighet til å stoppe de mest negative tilbudene på nettet og i media. Selvjustis virker dessverre ikke.

 

Politikere

 

Politikere har betydelig påvirkning på samfunnet og fremtiden. Neste valg og gjenvalg er ofte en viktig driver for eksponering og vedtak. Fire år er kort tid i et menneskes liv. Det kan gjøres mange vedtak som undergraver vilkårene til senere generasjoner. Konsekvensvurderinger bør ha mye lengre perspektiv enn neste valg. Folketrygden er et eksempel på at politikere for noen år siden vedtok en pensjonsordning som ikke var bærekraftig. Det gjør vondt når det må strammes inn. Generasjonsregnskapet som fremlegges for Stortinget, er et godt eksempel på gode intensjoner. Imidlertid er dette snevret inn til bare å ta med økonomiske parametere. Det er viktig nok, men ikke tilstrekkelig. Hvilke samfunn vi ønsker for våre barn og barnebarn omfatter så mye mer. Verdier og holdninger er ofte viktigere enn økonomi.

 

 

Noen konkrete områder

 

Infrastruktur er et eksempel der langsiktighet ikke har preget politiske vedtak. Veier og jernbane er ikke bare aktuelt som transportmidler i dag. Det er et verktøy for at Norge skal være konkurransedyktig i fremtiden og et verktøy for næringslivet. Dessuten: Skal vi ha bosetning over hele landet, må vi legge til rette for at lokalbefolkningen har et livsgrunnlag. Det innebærer muligheter for effektiv transport av varer og tjenester. Selv om mye kan gjøres på nettet i dag, er det i overskuelig fremtid nødvendig å transportere gods og personer i stort omfang. Vi er en del av resten av verden. Da må vi kunne transportere gods effektivt og konkurransedyktig. Med nye elektriske biler, som allerede har et betydelig oppsving, vil dessuten forurensningen fra veitrafikk bli betydelig redusert i løpet av noen år. Jeg har et annet sted argumentert for at myndighetene bør satse på et vesentlig bedre vei- og jernbanenett i et langsiktig perspektiv. De kommende generasjoner har behov for det.

 

Et annet eksempel er effekten på handelsbalansen etter at Nordsjøen er tom. Norges økonomiske situasjon er fantastisk i dag, med oljefond og lav arbeidsløshet. Det tar tid å snu økonomien fra en oljesmurt til en «Europeisk», der velferdsstaten skal finansieres hovedsakelig av det handelsoverskuddet vi genererer. Deler av næringslivet har allerede problemer med å få solgt de varene de produserer. De er for dyre sammenlignet med utenlandske konkurrenters tilsvarende varer. Norsk næringsliv driver effektivt og rasjonelt. Det som tynger er ofte lønnskostnader. Derfor forsøker bedriftene å utnytte ny teknologi og effektive driftsmetoder for å klare seg med færrest mulig årsverk. Likevel må mange legge ned virksomhet. Treforedling er et godt eksempel. Hva skjer da? Vi mister arbeidsplasser og ledigheten øker.

 

Spørsmålet er om vi burde være mer tilbakeholdne i våre lønnskrav, for på den måten gi bedre muligheter til det konkurranseutsatte næringslivet. På den måten ville vi bidra til økt eksport og til overskudd på handelsbalansen, til at flere har arbeid, for at det blir mindre utbetalinger av arbeideledighetstrygt, til at det blir innbetalt mer skatt osv.

 

Det ville vært flott om media og næringslivet kunne bli flinkere til å kommunisere disse positive ringvirkningene av å være litt mer nøkterne med lønnskravene. Samtidig burde det bli enda mer fokus på grådige toppleders overdimensjonerte lønn og bonuser. Norge ville i det lange løp være tjent med en økt bevissthet om disse spørsmålene.

 

Et tredje eksempel er energiforsyningen. Privatisering kan være positivt på mange områder. Imidlertid er fokus ofte lønnsomhet nå og ikke sikre leveranser om fem og ti år. En orkan eller et terroranslag kan gjøre store skader. Reserveløsninger er nødvendig, men har flere ganger de senere år vist seg mangelfulle. Energiforsyningen er et av flere eksempler på at langsiktig sikkerhet og beredskap må mye sterkere inn i beslutningsprosessene.

 

Et tredje eksempel er Helse og medisin. Dette er et spesielt følsomt område, og må behandles med respekt og omtanke. Noen spørsmål om langsiktighet må likevel kunne stilles. Hva skjer med vår robusthet over generasjoner med tilførsel av medisin til kroppen? Tilførsel av forskjellige kjemiske stoffer til kroppen, kan i det lange løp ha negative effekter. Selv om medisiner testes før de benyttes på mennesker, er testingen ikke så langsiktig at den fanger opp eventuelle konsekvenser på arvestoffet. I tidligere tider døde de med svak helse. Med dagens medisinske standard vil mange av disse få et langt og godt liv. Og de kan få barn. Er svakheter i helsen arvelig, kan de bli videreført til senere generasjoner? Med stadig flere i denne gruppen, kan helsetilstanden i samfunnet bli dårligere enn i dag. Dette vet vi for lite om og jeg er ikke kjent med at det forskes på dette.

 

I dag blir det dramatikk dersom mennesker med dødelig sykdom ikke får de siste og dyreste medisinene. Politikerne vegrer seg mot å sette grenser. Hvis det fortsetter, vil samfunnet kanskje ikke makte en helsetjeneste som møter forventningene fra befolkningen. Er det for liten aksept for at døden er en naturlig avslutning på livet? Er det for liten forståelse for at det eneste sikre vi har i livet er at vi skal dø, og at det er naturlig? Dette spørsmålet kan ha med utviklingen innen vår kulturkrets å gjøre, og er enklere å behandle så lenge vi holder oss på et samfunnsnivå. Når vi kommer inn på enkeltmennesker, blir det svært krevende. Likevel er dette blant de spørsmålene filosofer og politikere bør ta tak i. Det dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker å ha i generasjoner fremover.

 

 

Media

 

Det er nok rimelig klart at media generelt har et kortsiktig perspektiv. De skal selge sine produkter i dag og i morgen, og må behandle stoff som folk er interessert i. Likevel, media har etter mitt skjønn et samfunnsansvar. Journalister et dessuten rimelig intelligente personer, skal vi tro på opptakskravene til journalisthøyskolen. Deres intellektuelle forutsetninger for å balansere kortsiktige ønsker med langsiktig perspektiv burde derfor være tilstede, og bidra til en balansert formidling.

 

I mitt yrkesaktive liv var jeg mye på reise i andre land, og forsøkte alltid å få med meg noen inntrykk fra aviser og TV i de land jeg besøkte. Mitt inntrykk var at media i andre land har vært flinkere til å støtte eget land utad. Det var mer fokus på hva landet, næringslivet, kulturen osv, oppnådde av gode resultater. Det manglet ikke på kritisk journalistikk, men det var også fokus på det som var positivt. Kritisk journalistikk er dessverre nødvendig, men den må ikke ta overhånd, slik at det festner seg et inntrykk av at Norge er et dårlig land å bo i, har dårligere politikere, har dårlige bedriftsledere, har omfattende korrupsjon, har dårlig velferdssystem, har dårlig skole, har dårlige sykehus osv. Det er alltid mye som kan forbedres, men Norge er et meget godt land å bo i. Det må vi få tydeligere frem. Ellers ødelegger vi for oss selv og de som kommer etter oss.

 

Den påvirkningskraft som media har er så betydelig at deres samfunnsansvar burde reflekteres i de rammebetingelser de har. Redaktørplakaten er et godt utgangspunkt, men denne burde med fordel få inn et avsnitt om behovet for langsiktighet og en balansert formidling ut fra et helhetsperspektiv.

 

 

Skrevet 21.3.2013