Datalagring

Samfunn og politikk

- Datalagring

 

Dette skrives samme dag som EUs datalagringsdirektiv vedtas innført av Stortinget som norsk lov. Jeg støtter det vedtaket. Det er flere grunner til det.

 

I et liberalt samfunn som vårt, er det en rimelig god balanse mellom individets og fellesskapets interesser. Det demokrati vi har innført gir den enkelte mulighet til å påvirke politiske og andre beslutninger gjennom deltagelse i valg. Ytringsfriheten gir den enkelte også muligheten til å påvirke andres oppfatninger og valg.

 

 

Personvern

 

Personvernlovgivningen gir også den enkelte rett til en privat sfære og beskyttelse mot misbruk av den enkeltes identitet. På dette området går vi etter mitt skjønn så langt at lovgivningen også beskytter kriminelle. Den hindrer også etableringen av data om helse og andre viktige områder av frykt for misbruk. Intensjonen er god, men det fører til at vi mister muligheten til forskning og gjør det vanskeligere for politiet å avdekke kriminelle forhold.

 

Datatilsynet har en viktig jobb å gjøre i det norske samfunn. Skal vi sikre at personopplysningsloven blir etterlevet, må de følge opp alle bedrifter og enkeltpersoner som kan ha noe å tjene på misbruk. Min oppfatning er at de bør endre fokus noe. Det er ikke registrering av data som er nyttig for forskning og for politiet som er problemet, synes jeg. Utfordringen er å forvalte registrert informasjon slik at bare de som har lovlig adgang til informasjonen, får det. Det betyr at sikkerhet i lagring og sikre prosedyrer for tildeling av adgang, bør være hovedfokus.

 

Hemmelighold

 

Personvern har minst to dimensjoner: Vi skal hindre misbruk av en persons identitet, og vi skal sikre alle en privat sfære.

 

Misbruk av identitet har både økonomiske og etiske aspekter ved siden av legale. Det sterke økningen vi har sett i identitetstyveri innenfor bank, synliggjør den økonomiske dimensjonen. Jeg var selv på besøk hos London-politiet for noen år siden og fikk en gjennomgang av hvorledes de arbeidet med økonomisk kriminalitet. Bankenes rolle ble understreket, ikke minst med tanke på sikker legitimasjonskontroll av kundene og sikre påloggingsprosedyrer ved uttak og overføring av penger.

 

Den private sfære har flere aspekter: Vi er for eksempel livredde for at helsedata skal komme på avveie. Hvorfor det? I tidligere tider ønsket man å beskytte den som var syk mot informasjon om sykdommen. Det var eksempler på at ektefelle visste, mens den syke ikke visste, at sykdommen hadde dødelig utgang. Slik er det ikke lenger, heldigvis. I tidligere tider var det skam knyttet til kreft, det er det ikke lenger. Hvorfor det ikke kan være åpenhet knyttet til sykdom og behandling, har jeg vanskelig for å forstå, men jeg har respekt for dem som mener at det må være slik. Derfor er det nødvendig å sørge for sikker lagring og overføring av slik informasjon mellom leger og sykehus, mellom leger og apotek og mellom leger og Nav og andre institusjoner som trenger det og har lov til å få den.

 

Noen av oss er redde for at andre skal få vite hvor vi er og hva vi gjør. Derfor har det vært, og er, motstand mot datalagringsdirektivet. Hvorfor det? De fleste av oss kan stå med rak rygg og være bekjent av vår adferd til enhver tid. Om andre skulle få vite hva vi har gjort, er det uproblematisk. De fleste av oss følger prinsippet som på enkelsk heter ”Walk the talk”. Vi er den vi sier at vi er. Vi har ikke noe å skjule.

 

Jeg er klar over at enkelte gjør ting de ønsker å skjule for andre. Noen snyter på skatten. Noen er utro mot ektefellen. Noen gjør mer uskyldige brudd på etiske regler, mens andre begår alvorlige kriminelle handlinger. Spørsmålet er: Hva skal vi beskytte gjennom personopplysningsloven og andre lover?

 

Jeg synes generelt at normal, skikkelig adferd ikke har behov for beskyttelse, vi har ikke noe å skjule. De som har noe å skjule, bør kanskje ikke beskyttes? Det er i alle fall klart for meg, at strikt personvernlovgivning ikke bør hindre politiet i å gjøre en effektiv jobb med å avdekke kriminelle handlinger. Derfor støtter jeg datalagringsdirektivet.

 

En annen sak: Er vi et samfunn som oppmuntrer til løgn? Hemmelighold er ofte koblet med behovet for å lyve. Jeg synes det er beklagelig at enkeltpersoner og bedrifter forsøker å vri seg unna sannheten når journalister banker på. Det er bra at journalister graver. Det er på den annen side ikke bra når journalister blir så ivrige at de selv går på akkord med sannheten og vinkler saker på en useriøs måte.

 

Kanskje trenger vi bedre etterlevelse enn i dag av de verdier og etiske regler vi har i samfunnet. Det viktige for oss burde dessuten være at det i seg selv er verdifullt å følge disse normene. For mange er det risikoen for å bli oppdaget, som er viktig. Det har undersøkelser vist.

 

Jeg er for et åpent samfunn, der behovet for å lyve ikke er tilstede, der vi alle kan stå med rak rygg, også når vår adferd og våre handlinger er kjent av andre.

 

 

 

Skrevet 4.4.2011