Nobels fredspris

Samfunn og politikk

- Nobels fredspris

 

Nobels fredspris 1

 

Nobels fredpris 2010 er blitt en utfordring. For de ideologisk orienterte på begge sider, er prinsipper viktige. Jeg er ikke uenig i det, men den som har et mål, kan det ofte være klokt å la tiden bli en hjelper.

 

Kina er en meget gammel nasjon med en meget gammel kultur. De har gjennomlevet problemfylte perioder, ikke minst under Mao. Folket har vært utsatt for overgrep av makthavere i enkelte epoker. Egne makthavere har holdt folket isolert fra resten av verden i lange perioder. De har vært under angrep fra andre land på grunn av Kinas enorme ressurser.

 

Kinas kultur er gammel. De har hatt både store tenkere og store kunstnere. Folket har utviklet verdier og normer som fortsatt holdes i hevd. En kvalitet er den sterke tilknytningen til familien, der de eldre blir behandlet med respekt. En annen kvalitet er at fellesskapet tillegges større verdi enn individet. Politisk har de tradisjon for sterke makthavere og lite demokrati.

 

Det jeg vil frem til er at Kina i dag har en historie og en kultur som avviker på mange områder fra den vestlige. Det bør vi respektere.

 

Verden er i ferd med å bli mindre. Felles institusjoner som FN, TV og internett og ikke minst økende avhengighet av hverandre, bl a gjennom omfattende handel over landegrensene, er blant mange bidragsytere til det.

 

Velstandsutviklingen er viktig, ikke minst for de fattige land, som henger etter i utviklingen. Konflikter og krig ødelegger mennesker og verdier, og forsinker denne utviklingen. De fleste land er klar over det, og forsøker å fremme sine interesser uten at det fører til konflikt.

 

Siden Mao har Kina deltatt aktivt i denne utviklingen. Det kan registreres store fremskritt og økonomisk ligger de totalt sett langt fremme, selv om det fortsatt er langt frem for store grupper i Kina.

 

Den kinesiske regjering har gjort en stor jobb med å holde folket samlet og motivert for de enorme oppgaver som er nødvendig for fremgangen. Kineserne er et arbeidsomt folkeslag, og den jobben de gjør er bra for dem selv, dvs for individet, og bra for fellesskapet.

 

Enkelte personer i Kina ønsker seg en annen politisk modell. Som nordmann som setter stor pris på de verdier og normer som vi har i den vestlige verden, har jeg stor sympati for de som ikke føler at de når frem med sine synspunkter. Likevel har jeg respekt for det politiske system og de ledere Kina har. Vi bør ikke glemme at også Kina har valgte representanter i Folkekongressen som møtes regelmessig for å ta stilling til regjeringens politikk. Et visst demokrati har de, selv om det ikke er så omfattende og med så stor makt som hos oss.

 

Min oppfatning er at utviklingen i Kina går i en retning som vi bør applaudere. Det går sakte, men i kontrollerte former. Når verden blir mindre, når dialogen mellom regjeringer er konstruktiv og løsningsorientert, når handelen øker, så har det en effekt på det politiske system. Sett i et lengre tidsperspektiv er jeg overbevist om at den kinesiske befolkningen vil merke at menneskerettighetene får bedre kår og at demokratient vil utvikle seg. Samtidig bør vi som bor i vesten unngå å fortelle kineserne hva slags verdier og politiske system de bør innføre. Det er viktig at vi ikke uttrykker oss slik at de mister ansikt. Vi bør heller dele erfaringer med våre løsninger med dem på en konstruktiv måte, fremfor å kritisere. Kanskje har vi noe å lære av dem også. Vi har forskjellig historie og forskjellige tradisjoner. Dem må vi ta med oss, og både akseptere og respektere.

 

Jeg synes den norske nobelkomite har vært litt for idealistiske ved årets tildeling. Det er forskjell på Burma og Kina. I Kina er det faktisk en positiv utvikling på gang. Det hadde vært bedre å støtte og forsøke å forsterke den, fremfor å skape uro og støtte motkreftene.

 

Skrevet 10.12 2010

 

 

Nobels fredspris 2

 

Regjering og Stortingspresident får sterk kritikk for ikke å motta Dalai Lama når han besøker Norge i 2014. Mange av de som gjør det er kunnskapsrike, reflekterte og innsiktsfulle personer som det er vel vært å lytte til. I denne saken er mitt inntrykk at det mangler minst en dimensjon i deres resonnementer.

 

Jeg har respekt for den vekt de legger på våre vestlige verdier. Jeg er selv født og oppvokst i Norge, og skulle gjerne sett at våre verdier ble satt like høyt i andre land. Det er imidlertid mange land i verden, og n stor andel av verdens befolkning, som har en annen forhistorie enn det vi har, har utviklet andre kulturer enn vår, som har utviklet andre verdier enn våre. Likevel er det en gradvis utvikling mør større fellesskap gjennom handel, kommunikasjonsteknologi og politiske prosesser, heldigvis. Det tar tid, men i slike spørsmål er det lite produktivt å snakke om år. Det er nok nødvendig å snakke om generasjoner. Samtidig: Det er ikke gitt at våre vestlige verdier vil få fullt gjennomslag. Store og viktige land som Kina og Russland har gjennom generasjoner hatt en annen balanse mellom individ og fellesskap enn vi har i den vestlige verden. Vi må ikke ta som gitt at vår balanse, der individets rettigheter har prioritet, vil bli videreført i et større fellesskap. I alle fall bør vi vise respekt for at andre har en ekte overbevisning om at deres verdier er bedre enn våre. Dersom vik ikke gjør det, kan vi fort ende som ekstremister som tyr til ord og handlinger som ikke er våre verdier verdige.

 

Jeg har respekt for at de ønsker at vi skal kritisere Kina for menneskerettighetsbrudd. Det er deres rett. Vi har ytringsfrihet. Samtidig, basert på pkt 1, tror jeg kanskje de skyter over mål. Et spørsmål: Hva har størst mulighet for å nå frem med sine synspunkter: I en sint og negativ atmosfære, eller i en positiv atmosfære preget av respekt? Jeg er ikke særlig i tvil om at vi kan bli lyttet til dersom vi har et gjensidig godt forhold til den annen part. Jeg er heller ikke fremmed for eksemplets makt. Dersom Norge oppfører seg veloppdragent og fremfører våre synspunkter på en konstruktiv måte, kan vi bli hørt. Når Norge oppfører seg uoppdragent er det ikke så underlig om også vi kan bli utsatt for kritikk i sint tonefall.

 

Jeg har, i likhet med mange, hatt et godt inntrykk av Dalai Lama. Han fremstår som en jovial og snill bestefar. Samtidig kan jeg ikke finne litteratur som dokumenterer hva han har gjort for freden i verden. Tildelingen av Nobels Fredspris var sikkert gjennomtenkt, men slik norske media beskriver Tibet-konflikten kan det virke som om han ikke har virket særlig dempende på konflikten. Snarere kan en eksilleder, kanskje uten at han selv ønsket det, ha oppmuntret mange til å videreføre konflikten. Jeg håper jeg tar feil, men norske media burde interessere seg litt mer for dette perspektivet slik at den smule tvil flere av oss har kan bli korrigert.

 

Jeg har respekt for Stortingspresident og Regjering som har ryggrad til å ta et klart standpunkt selv om media går til angrep. Media har stor makt i Norge, og de er opptatt av å kritisere når de mener det er noe å kritisere. Det er deres rett. Jeg er kanskje ikke overbevist om at kritikken i denne saken har fremmet Norges interesser. Media burde også tenke igjennom Norges langsiktige interesser når de vinkler saker som de mener er kritikkverdige.

 

 

 

Skrevet 29.4.2014